kjellnomeland

Det har vore ei tid med store bekymringer og en del tid til og reflektere over livet og at det er sjørt. Vi tar ting litt for gitt her i livet, og tanken "if tomorrow never comes, would you know how much I love you"!?

Det sies at vi ikkje veit hva vi har før vi har mista det, og det har eg opplevd flere ganger i løpe av mitt liv sålangt. Eg trur eg kjem til og oppleve det fleire gonger frammover også at eg tar ting her i livet forgitt, som at eg har: Jobb, mat, venner, familie osv. Det er noe eg tar for gitt siden eg har hatt det sånn heile livet, men det har ikkje alle. Har møtt min posjon motgang, men har blitt sterkere for hvert åndedrag eg har tatt.

Kan du si meg meninga med livet?

Er meninga at vi skal jobbe til vi er 67 og da begynne å nyte livet, eller er det kanskje at vi skal få barn og stifte familie. Det kan være en kombinasjon av mange ting, men uansett hva svaret ditt er så mener ikkje eg at det gjeld å spørre hva meninga med livet er. Det som gjeld er å gi livet en mening på alle måter som du måtte ønske!

Etter ein samtale eg hadde med ei veninne forleden så snakka vi om det finnes "den rette" eller om du bare må finne ein/ei og bestemme deg for det!? I min verden fins det "den rette", som det blei sakt at ein blir ikkje nødvendigvis forelska med første blikk. Det med "den rette" er mer det glimtet i øyet og en utstråling som appelerer til meg.

Vil avslutte med ei song eg meiner eg fin, har meining og har gitt meg mye i tunge dager i det siste!

Ha en fin kveld videre :)

http://www.youtube.com/watch?v=aCcNrtGqVJM

Eg vil påstå at våren nesten er kommet her til sørlandet nå. Den har med seg så mye godt, varme og sol. Lysere og lengre dager. Energien er på veg opp etter vinterdvalen og vi våkner til liv igjenn.

For min del så er våren og sommeren også en tid der eg føler meg mer ensom enn den mørke tida om høsten og vinteren. Vi blir vel litt våryre. Det går ann og føle seg ensom selv om du er med venner hele dagene, kanskje det til og med kan gjøre deg mer ensom når kveldene kommer snikende på. For min del så er det tilfelle, kveldene er en tung tid av og til. Er det noe eg kan gjøre for å bli kvitt det ubehaget?! Ja eg mener det gjelder og holde en positiv holdning og holde tankene friske og sunne. Det er som med mange andre følelser at det ikke hjelper og "grave seg ned", heller tvert imot. Gripe dagene og gjøre noe godt ut av hver og en av de.

Eg har det veldig bra for tiden, det håper eg du også har!?. Våren er den fineste tiden, det er deilig og våkne uten at det er helt mørkt ute om morgonen. Våren er også en travel tid, vil sette i gang med sommeraktivitetene så fort som mulig.

Som eg nevnte i Februar her inne, så var eg på Valle Ungdomskule for å snakke om psykisk helse blant unge. Det vil eg bare informere dere om at det var like flott i år, som i fjor å få sjangsen til og fortelle min historie og dele mine erfaringer. Håper min åpenhet og ærlighet kan ha gjort noe positivt for noen. Det er viktig og dele erfaringen om godt og vondt så ingen går på samme "smellen" som du kanskje har gjort.

Har hatt ein liten pause fra å skrive her, men nå er eg tilbake med mine tanker og meninger.

Eg har fått en forespørsel i år igjenn, som i fjor om eg ville komme til Valle Ungdomskole og fortelle i 8. og 9.-klasse om psykisk helse og det og være annerledes. Nå er eg i tenkeboksen for og finne ut hva eg burde vektlegge i disse timene eg har med elevene. Det er så omfattende og stort tema så må koke det ned til noe som er intressangt og relevant i den alderen.

Det som eg mener kan være relevant er forholdet oss mennesker imellom, venner osv. Hvilken betydning gode/onde venner har på deg. Det gjelder om du er liten eller stor, venner har mer eller mindre samme betydning uansett alder. Eg mener det er viktig og dele erfaringer om godt og vondt, det gir oss et bredere syn på livet og døden. Hvorfor skal vi skjule de erfaringer vi har hatt tidligere i livet og som har gjort meg til den eg er i dag, i stede for og dele de og gjøre folk beviste!? Vist mine erfaringer kan hjelpe en person her i verden så er det verdt alt det bryet med og dele min historie og min erfaring.

Vi må tørre og bryte barierer og gå motstrøms for og nå opp og fram her i livet. Tørre og skille oss ut fra mengden, Paulo Coelho har et sitat som forteller så mye:

"Det er farlig å ville være som alle andre, for det er naturstridig, det er imot Guds lover, for i alle jordens skoger og hager har han ikke skapt ett blad som er likt et annet."

Du må velge veier selv, men vi kan lede hverandre innpå en vei som kanskje kan være bedre.

Avsluttningsvis vil eg gjerne høre hva dere kunne tenkt dere og bli fortalt om og fått litt bedre forståelse av når du var i 8. eller 9. kl innenfor psykisk helse? Kommenter gjerne her inne, på facebook, på mail eller hva du føler for. Kan trenge litt inspirasjon for og gjøre mest mulig av denne anledningen eg er så heldig og ha fått.

MVH Kjell :)

Vil nok en gang takke alle som er inn å leser og kommer med tibakemeldinger til meg, på bloggen, på facebook og når dere treffer meg. Det inspirerer meg til og fortsette og skrive og viser at det jeg skriver også er noe som er aktuelt og kan være en tankevekker for oss alle.

Det er lettere og følge strømmen og være som alle andre, eller være som andre vil at du skal være. Det kan være vanskelig og skille seg ut og være annerledes. Det resulterer i at du ikke skiller deg ut og ikke er "unik". Vi må ikke tenke på at om vi ikke er som "alle andre" så er vi ikke verdt noe, vi er mer verdt når vi er som oss selv og ikke som alle andre. Vær deg selv og utfold deg på din måte.

Eg var også en som levde litt medstrøms før, var mer som eg trudde andre ville ha meg. Nå vet eg at folk vil ha meg som meg selv og ikke en "kopi" av andre. Eg skiller meg kanskje ut med feks. at eg går i tresko med de fleste anledninger, men det er noe av det som gjør meg til meg. Mange steder nå så blir du sett ned på eller blir på utsiden vist du ikke har noen spesielle merkeklær eller sko. Tørr og skill deg ut fra resten av verden.

Kroppsholdningen er noe som sier så mye om deg, har du en god holdning så blir ting mer positivt. Har jo slitt med selvtilliten tidligere og har bygga den opp igjenn. Likte ikke å gå blant folk, for var redd for hva de tenkte om meg. Tanker som at: "han var rar" eller "han var stygg" tenkte eg de tenkte om meg når eg gikk forbi de feks. i byen. Lærte et godt triks som har hjelpt meg gjennom sånne situasjoner nå i ettertid: Ikke tenk hva negativt de tenker om deg, men tenk heller at de ser opp til deg å ønsker og være som deg. Når ting blir ukonfortabelt for meg så tenker eg det, og blir automatisk rakere i ryggen og får en fantastisk utstråling.

Det er forsket på hva menn og kvinner finner mest attraktivt hos det andre kjønn. Da blei svaret at selvtillit er det mest tiltrekkende, det er lov og "spille" at du har bedre selvtillit en du kanskje har. Det blir bare positivt motatt så lenge du ikke oppfører deg overlegen.

Ha en fortsatt fin dag mine venner!

- Kjell

Kunsten og tenke negativt er noe de fleste av oss er gode i. Så fort sjangsen byr seg til og tenke negativt om saker og ting så gjør vi det. Spesielle situasjoner kan vere vanskelig og se noe positivt i det, trur da det gjelder og se litt mer stort på det fremfor og "zoome" seg inn på den negative delen. Eg har det også med og tenke negativt om folk og situasjoner, trekker slutninger for raskt. Når vi dyrker de negative tankene så kommer det lettere flere negative ting og gjør det vanskeligere og snu tankemønsteret. Så fort du tar deg selv i og tenke negativt og bli nedstemt av det, snu på flisa og spør deg selv om det ikke er noe positivt i dette?!

Det har nå vært en litt stille periode fra min side her på bloggen. Juletida er en hektisk tid, og eg har ikke hatt tid eller motivasjon til og skrive noen inlegg. I takt med det nye året, har også ting eg vil skrive om strømmet på. Kanskje blitt litt mye på en gang så må ta meg tid til og sortere alle nye intrykk og muligheter.

Alle sier at et nytt år, gir nye muligheter. Fortidens spor kan vi ikke endre, feilskritt på livsens veg vil forbli akkurat det. Framtiden er som et stort jorde dekket av nysnø. Du kan selv velge hvilken vei du vil gå, og hvilken du vil unngå. Starten på året ser eg også som en mulighet til og legge det vonde som skjedde i fjordåret bak seg, men ta med det positive fra 2011 inn i det nye og la de være inspirasjonen for det kommende året. Ting ser kanskje ikke så lyst ut for oss alle akkurat nå, derfor vil det gi hverdagen et løft i riktig retning og ta med seg det gode fra året før.

Komme seg vekk fra det som ikke gjør deg godt som menneske. Oppsøke det som gjør deg glad og munter. Bruke mer tid på oss selv, spør oss selv hvordan vi virkelig har det. Ta små pauser i hverdagen som vi bare bruker på oss selv, gripe mulighetene livet gir. Aldri miste motet når ting går dårlig, men være rak i ryggen og gå på livet igjenn med nytt mot og lyst.

Godt nyttår til dere alle!

Noen dager er enklere enn andre og komme gjennom, og noen er rett og slett vanskelige å se en ende på. Det gjelder og gripe dagen du har fått tildelt og "komme deg gjennom" den på best mulig måte. "Små barn, store gleder", men kven sier at ikkje voksne også kan ha stor glede av små ting?! Inge glede for stor, ingen glede for små for oss mennesker. For og komme oss gjennom livet trenger vi gleder og positivitet hver dag, selv om dagen aldri ser ut til og ta slutt. Nå i disse tider er ikke dagene akkurat så lange, derfor må vi stråle og være sola for de som er rundt oss. Spre gleden som er med julen, og positivitet over det som venter oss i det nye året. Nye muligheter som vi møter med blanke ark. Legg dette året, og fortiden bak oss og se framover på alle gleder og overaskelser det nye året vil gi oss. Drømme oss vekk nå de siste dagene dette året.

Etter eit ganske problematisk og hektisk år for min del ser eg fram til og kunne legge alt dette bak meg, som en sterkere person enn eg var på denne tiden i fjor. Nå har eg en jobb og gå til og familie rundt meg. Det var det som manglet mest på denni tiden i fjor. Det kan skyldes angst også. Har hatt sosial angst i lengre tid, det var da ikkje enkelt og på familieselskap eller andre sosiale settinger.

Før eg lærte og ta kontrollen over angsten, i stede for og la den ta kontrollen over min hverdag. Da gjikk dagene med til og grue meg til småting som og gå på butikken eller gå i markens. Vi kjenner alle til følelsen av og bli sett på og iaktatt. Den følelsen der følgte meg hele turen på byen, tanken om at hva de tenkte om meg psyka meg ned. Eg fekk det beste råd eg kunne få på den tida av min psykolog; "ikkje tenk hva negativt de tenker om deg, tenk at de syns du er kul og ser opp til deg og vil være som deg". Det er en tanke vi alle kan ta med oss i hverdagen, ikke tenke at noen vil oss vondt, men heller tro at de tenker de beste om oss på alle måter. Når eg hadde fått det rådet blei det bedre og gå ute blant folk. Nå etter mye "trening" har eg ingen problemer med det i det heletatt. Nå jobber eg på ein bensinstasjon, det er kontrast fra der eg var for et år siden, når eg grua meg til og gå inn på en stasjon for eg var redd og måtte snakke med noen. Det er det mest naturlige for meg nå, eg tar kontakt og initiativ til samtaler, har fått tilbake selvtilitten på det området.

Livet tar uventa retninger hele tiden, det er umulig og planlegge livet og forvente at det utarter seg som du hadde tenkt. Det skal vi være glade for, hvem kan trives i et fullstendig forutsigbart liv. Spenningene over hva morgendagen bringer, derfor viktig og kunne drømme om morgendagen og leve ut dagen i dag.

Vi har alle vår fortid, som vi ikke kan endre på. Nå lever vi i nåtiden og drømmer om fremtiden.

Fortidens spor er allerede gått, men vi velger selv hvor vi velger og gå sporene i fremtiden. Ta tak i livet og gjør det beste ut av deg selv og tingenes tilstand. Ligge og syns synd på selg selv tar opp mye tid og krefter, bruk de til noe positivt.

Dette er eit tema eg kunne tenke meg at kunne være hjelpende lesing for de som sliter. Eg har hatt en tung fortid, fin nåtid, og lysende fremtid. Har i tidligere inlegg fortalt litt om fortida mi, denne gang vil eg tilbake et par år. Ting var ikkje så greit på jobben, ting var ikke så greit på hjemmebane heller. En tung periode hadde eg etter at det blei problemer på jobben og det blei slutt med min daværende kjæreste. Alt kom på en gang og det blei alt for mye for meg. Eg begynte da og gå inn i en "selvdestrueringsmodus" og brøyt meg selv ned på alle måter. Hadde ikke en positiv tanke, alt såg mørkt ut for meg med tanke på fremtiden. Det er vel en følelse de fleste av oss har hatt, at alt bare er for håpløst og tungt at man ikke vet hva man skal gjøre. Når det da blir for mye så klarer vi ikke sortere følelser og tanker og det blir bare rot. Eg lot ting gå utover andre, når det bare var meg selv eg var sur på.

Det er en stor anstrengelse og komme seg ut av en sånn nedtur som det. Eg blei deprimert og isolerte meg fra omverden med den intensjon at ingen kunne såre meg igjenn vist eg ikke hadde noe kontakt med de. Familie og venner stengte eg ute, ville bare være alene og tenke. Ting var så håpløst i mine øyne at eg faktisk lo av meg selv og situasjonen eg satt i. Kveldene brukte eg til og grue meg på hva neste dag ville bringe. Arbeidsledig og ingen grunn til og treffe eller snakke med noen i hverdagen.

Etter lang tids tristhet og nedstemthet, kom tanken om at det hadde vært enklere for andre og meg selv om ikke eg var mer her på jord. Tok fullstendig overhånd, tanken om og aldri måtte trenge og være nedfor eller såra igjenn. Eg fant igrunnen ut at eg gjode meg selv og mine nærmeste en tjeneste om eg tok mitt eget liv. Ingenting i livet mitt da, gledet eg meg over, alt var et ork og slit. Eg ville ikke mer.

NÅ ser eg tilbake på den perioden eg var inne i da, og tenker at eg var en idiot som kunne tenke sånn. Det er takke været gode venner og støttende familie at eg kan sitte her og fortelle dette i dag. Når eg skriver at vi må ta vare på hverandre, så vet eg alt om at det er viktig og holde sammen og ta vare på hverandre. Når eg fikk av de skylappene eg hadde på da, såg eg livet på en helt annen måte. Eg tok ting forgitt, tok livet forgitt.

Det er uvirkelig å sitte og tenke tilbake på at eg har vært så dypt nede. Eg er heldig som kom fra det uten noe som helst merker eller skader. Perioden når eg satt der alene, var tung. Nå ser eg at den har styrka meg som person, og gitt meg en helt ny livslyst som er veldig stor. Eg fant ut at: skal pokker meg være sterkere enn de som tar livet sitt og oppsøke hjelp.

Når ting virker som mørkest, husk at det alltid er lys i enden av tunellen.

Nå er ting snudd helt på hodet, eg har jobb som eg trives godt i. Familie og venner som har forståelse og er støttende til alt eg foretar meg. Eg kan se fremover flere år og glede meg til småting i hverdagen. Har store drømmer om en fin fremtid, for eg vet eg har styrke til og takle de fleste utfordringer liver kan gi meg.

Det er viktig og tørre og drømme, tørre og se framover i livet. Viktigheten i og ha ting i livet og glede seg til, stort og smått er ubeskrivelig. Når ting er tungt, tenk på de du har kjær eller det fineste du vet. Musikk, film, bilder eller dikt kan få en mørk dag til og bli lysere. Spre glede og latter til de rundt dere. Håp, tro og kjærlighet  er det viktigste vi har her i livet!

I dag hadde Helge vorte 31 år. Det er med noen blandede følelser denne dagen, sorgen over at han er borte og gleden over at han har levd. Høgt elska, sårt sakna som det står på grava, og akkurat nå er det noen ord som beskriver det hele. Sorgen er der, den har fulgt meg helt siden januar 96. Gleden har kommet nå i senere år som familien har vokst og eg har fått ting og glede meg over. Det er en tid for alt, en tid for og sørge, en tid for og feire. Denne dagen velger eg og feire det vi hadde, og ved ei seinere tid kan eg heller kjenne at det er vondt at han ikkje lenger er her.

Fortvilelsen og frustrasjonen eg hadde over det som skjedde, er for lengst borte.

Vi har alle opplevd og miste noen vi har våre hjerter nær. Noen går bort når det er deres tur, andre så alt for unge med livet forran seg. Eg var for ung til og få skyldfølelse med det som skjedde, og det er eg veldig glad for. Skyldfølelsen i sånne situasjoner må være noe av det tyngste et menneske må bære på. Det er nå lettere og sitte i ettertid og reflektere over livet og døden, enn når du er i sorg. Livet er kort og veldig sjørt. Atter en gang vil eg dra fram at vi må ta vare på hverandre og fortelle de rundt oss hva de betyr for oss. Plutselig kan det være for seint.

Nå vil eg komme med en bokanbefalning spesielt rettet til unge som sliter. Boka heter "ung sorg" og den har hjelpt meg i en tung periode. I "ung sorg" kan du lese om andre unge mennesker som har opplevd at livet ikke har tatt den vendingene de har forventet. Unge folk som forteller om den tøffe tiden etter at livet deres har hatt en tøff start eller fått en vending i ung alder. Kjenner meg igjenn i mange av historiene, om det ikkje er akkurat samme situasjon som eg var i så er tankene og tankemønsteret utrolig likt. Blant annet så forteller John Arne Riise hvordan det var og miste faren i en ung alder. Absolutt verd og lese.

Jula er en periode vi nyter med familie og venner. Men det kan også være en tung tid for mange, savnet etter de som ikkje lenger er blant oss blir enda mer lagt merke til. Den tomme stolen rundt bordet som den du hadde kjær bestandig hadde brukt under middagen, eller ein du pleier å besøke i juletida som ikkje lenger er her. Jula er kanskje en mer tung tid enn andre tider på året. Har en fantastisk familie og være med i jula, men alikavel vil eg aller helst være alene og nyte det i stillhet. Tiden er tung for eg tenker veldig masse på hvordan ting hadde vært om Helge hadde vært med oss rundt bordet nå. Eg har også tatt de erfaringene som livet har gitt meg på godt og vondt, og brukt det som erfaring videre i livet. Det tomme rommet i hjertet mitt kjem alltid til og være tomt, men eg har blitt mer "voksen" og reflekterende etter alt som har skjedd i årenes løp.

Eg vil runde av med og takke for veldig god støtte. Spesielt Familien og venner, men også alle dere som leser bloggen og gir meg tilbakemeldinger :) Denne dagen er som sakt til ettertanke på de vi savner rundt oss, og vite og sette mer pris på hverandre og ikkje ta livet forgitt.

Gratulerer med dagen, Helge.

Eg veit du passer på meg heile dagene og gir meg styrke. Du mente at livet var for vanskelig og leve, men du gir meg styrken til og leve videre. Takk for alt, min bror!!  Vi ses igjenn en dag :)

Mye av responsen eg har fått har vært positiv, og folk har presisert at eg er "tøff og modig" som tar opp vanskelige tema. Derfor vil eg nå ta opp det tema om og snakke om det som kan vere vanskelig, som feks. og "kle seg naken" og blottlegge seg som eg gjer til stor grad her.

"Det er det ytre som selger, men det indre som gjelder"

Det er eit sitat eg har hørt av flere personer, og er jo forsåvidt sant. Samfunnet nå i dag er kanskje bygga opp litt feil med tanke på "mann- og kvinneidealer". Ein barsk og tilsynelatende tøff mann, har nok minst like mye myke sider som andre menn. Dei gjømmer seg nok bare bak den "tøffe" fasaden for å beskytte seg, og sitt følsomme indre. Det er jo ein av de letteste måtene å beskytte seg selv fra og bli såra på, ikkje vise noen svakheter. Du kan aldri bli skikkelig kjent med noen uten å vite om deres svakheter og styrker i livet. Gode venner, kjærester, ektefeller og familie styrker svakhetene dine så godt de kan. De som ikkje bryr seg om deg eller som vil deg vondt, framhever svakhetene dine og påpeker de. Vi har alle våre svakheter og styrker, psykisk såvel som fysisk.

Mange menn føler nok at de må vise et "tøfft" ytre for og holde en macho rolle i samfunnet. Eg mener at vi menn burde kunne utrykke følelser på samme linje som kvinner, vi er tross alt veldig like på innsiden på mange måter. Vær åpen mot deg selv, tørr og kjenne litt på følelser. Om vi kan virke "barske" så veit damer at vi ikkje bestandig er det. Det må være lov for ein mann og gråte uten at han skal bli sett ned på. Eg har selv gråt når eg er på besøk til noen eg stoler på og er glad i. Det er ikkje alltid det trenger å være en grunn til å gråte, av og til kommer det bare. Og det er sunnt for både kropp og sjel.

Akkurat dette temaet har eg vært på Valle skole å snakka til 9. klassingene der om. Føler det er viktig å påpeke at gutter/menn ikkje bestandig trenger og være så tøffe og barske. Det er lov og vise den mykere siden av seg selv i det vanlige, og ikkje bare være "kalde og ufølsomme" som det av og til kan virke som.

Dette har eg også gjort, gjemt meg bak "maska" og gjemt mine følsomme sider. Nå som eg har blitt åpen om ting og deler mine erfaringer her og ellers i hverdagen, så er det som 100 kg er løfta av skuldrene mine. Nå vet alle litt om hvordan eg har hatt det og hvordan eg har kommet videre i livet. Ja eg har blottlagt heile livet mitt, men det eg får ut av det personlig er større enn faren for at noen vil missbruke dette mot meg.

Eg har starta denne bloggen mest for min egen del. Har tenkt på det lenge og følt at det kunne virke litt som en "terapi" for meg. Nå har eg fått tilbakemeldinger på at mange kjenner seg igjenn i mye av det eg skriver, og at det er godt og lese at de ikkje er alene. Det er veldig koselig med tilbakemeldinger, både her på bloggen og på face. Håper at vist dere har noe å si eller vil snakke om eller bare komme med ein personlig kommentar så bare send meg et brev på facebook. Støtten eg har fått inspirerer meg videre og eg føler eg gjør noe nyttig, til forandring :)

Håper også dette kan hjelpe andre til og åpne seg mer og innse at psykisk helse/lidelser ikkje er eit tabu, det er den mest vanlige "sjukdommen" i Norge nå.

Først vil eg takke alle som har vært inne og lest tidligere blogginlegg og kommet med tilbakemeldinger til meg. Det inspirerer meg til å fortsette og dele litt av meg til dere!

Til tross for litt snø ute den siste tiden så har vi hatt en mørk å trist høst. Kun noen få timer med dagslys, og lange, mørke kvelder. Det er ei tung tid om høsten. Det går mot kaldere tider, snømåking, glatte veier, osv. Det er i denne tida vi må prøve og holde humøret oppe, tross vær og vind. Eg har kanskje litt vondt for å holde humøret oppe for tida, siden eg sliter veldig med og få sove nå den siste perioden. De lange, mørke kveldene gjør meg rastlaus og tankefull. Det er vondt og finne noko lyspunkt, eller ting å sjå fram til. Det er lenge sida sol og 20 varmegrader, og det er lenge til vi får det igjenn her i landet.

No dei siste nettene har eg sovet mellom 3 og 5 timer, etterfulgt av 7-8 timer på arbeid. Det kan fort medføre at eg er frykteleg sliten både psykisk og fysisk. Eg har kanskje litt fort for å grave meg ned i det negative til tider. Det er nokå eg trur vi alle kan gjere av og til, når du ikkje ser nokå ende på dårlige tider. Det er viktig og ta vare på kverandre nå i juletida, og vise folk at du bryr deg og er der som venn for dei som ikkje har det så godt nå. Det og ha negative tanker påvirker også den fysiske delen av oss. Hjernens kraft er mektig stor og kan kontrollere alt. Du kan rett og slett "tenke deg sjuk. Då kan du også tenke deg frisk.

Det med at tankenes kraft har stor betydning fekk eg smerteleg erfare tidlig i sommer. Eg gjekk då på nav, som er ei stor påkjenning i seg sjølv. Eg var utplassert i ei bedrift, med lovnad om fast arbeid etter 1 mnd prøvetid på dagpenger. Det gjekk dunken når sjefen kom og sa at han ikkje hadde råd til og betale meg lønn, så eg var atter en gang uten arbeid. Eg har fått mine nedturer oppigjennom åra og tenkte at eg ikkje skulle la meg knekke av en sånn episode denne gangen. Uka etter blei eg forkjøla, slapp og ellers dårlig fysisk form. Dette varte i nærmere 2 mnd, mens eg sleit med nav og press om at eg måtte komme meg ut i jobb igjenn. Det var ei stor påkjenning å ha det hengende over meg. Eg valgte å gå til doktoren min og få tatt prøver for å finne ut skriftlig at det feilte meg noe. Før svaret på prøvene kom tilbake, satte eg meg ned å gjekk inn i meg selv. Eg kunne då kjenne att den følelsen som eg har hatt før, sjølv om symptoma var annerleds denne gong. Det var det at eg var i ferd med å bli deprimert. Etter fyrste gong eg fekk den følelsen å fekk hjelp til å komme over det, tenkte eg at det var ein så jevlig følelse at eg kom garantert til å kjenne den igjenn om eg skulle få det tilbake. Eg hadde det nesten 2 mnd før eg skjønte at det ikkje var fysisk eg var sjuk denne gonga, eg hadde rett og slett fått fysiske symptom av ein psykisk lidelse.

Etter det gjekk opp for meg, så sa eg høgt til meg selv: "du er ikkje sjuk, du inbiller deg det bare". Det gjekk over eit par dager etterpå, og eg har vore frisk siden den gang. Nå har eg funnet ut at eg må ha ting å se fram til. Trenger ikkje vere nokå stort men småting i hverdagen å se fram til. Sette meir pris på de rundt meg, og smile til livet. For da smiler livet tilbake til meg!